- Lenge har vi levd i troen på felles verdier, felles regler og trygge allianser. Nå lever vi i en urolig verden. Verdiene vi en gang kjempa for settes til side av mektige makter. Den sterkestes rett er deres mantra, slik det var da Hitlers Tyskland besatte tok Østerrike, Tsjekkia og besatte Norge.
Det kan komme tider hvor vi trenger det samme mot, den samme utholdenhet og klare mål som sjøfolka, vi minnes og hedres her i dag. Det er godt å ha noen å se opp til, sa POS-medlem Inge Jørgensen i sin tale ved 8. mai-markeringen på Vestre brygge.
- Vi står her i dag for å hedre de som gikk bort på sjøen for Norges frihet under 1. og 2.verdenskrig. Vi hedrer ikke bare de som gikk bort som følge av krigshandlinger, men også de som gikk bort på sjøen mens krigene pågikk. Og vi hedrer de som seilte under begge krigene.
Dette monumentet heter «Skibbrud», et monument over «De krigsforliste Sjømænd 1914 – 1919». Det blei avduka 17. mai 1923 på Rådhusplassen. Det er også et monument over alle krigsseilere som gikk bort under 2.verdenskrig som fikk sin egen plakett i 2014, sa Inge.
På monumentet er det oppført 21 navn på de omkomne og de11 skip som gikk ned. Ett av dem var barken Henrik Ibsen fra Skien hvor Porsgrunnsmannen Hans Kåre Larsen var kaptein. Båten blei funnet med hull i skroget, men en fant ingen av de ti som hadde vært ombord.
Et annet var dampskipet Fredrik hvor kaptein Hans Jørgen Wendelboe Larsen og maskinist Ole Marius Aslaksen døde. Båten forsvant i 1916 på vei til Trondheim med kull etter å ha forlatt Blyth i England. Vi vet ikke mer.
Ole Marius var 22 år og fra en stor familie. Han hadde i live ti søsken, mor og far da han forsvant.
Norge var ikke i krig i 1914 til 1918, men vi var en stor sjøfartsnasjon. Helt nøytrale var vi ikke. I 1917 fikk vi eskorte av engelsk marine i trafikken over Nordsjøen, mens handelen med Tyskland gikk ned. Eskorte hindret ikke at båter blei senka.
Ole Marius’ familie var berørt av krigen, men den gikk videre etter hans død. Hans søster Kristine blei mor til Solveig Johanne i 1917. Hun må ha hatt tro på framtida. I 1920 er broren Trygve på 23 år befrakter, altså sjømann som overlevde krigen. William på 22 er styrmannselev, også han overlevende sjømann. Sverre på 20 er stuert i Marinen. Familien var visst ikke skremt av brorens endelikt.
Da Norge blei okkupert 9.april 1940, var det noen som valgte å forsvare landet. Disse blei heltene i vår historie.
Sjøfolkene under 2.verdenskrig var der ikke frivillig. De var beordret, og de stod støtt gjennom hele krigen.
William Aslaksen, bror til Ole Marius, og som overlevde 1.verdenskrig, gikk ned 4.februar 1941 da damskipet Ringhorn blei torpedert. William var da 1.styrmann og han blei 43 år. Familien mista medlemmer i begge de store krigene.
Sjøfolka kjempet en heroisk kamp for fred og frihet, og de skulle komme til å bli avvist og oversett da freden kom 8. mai 1945.
Heldigvis har de fått sin oppreisning. Først og fremst gjennom Jon Michelets seks bøker om skogsmatrosen og alle de andre som seilte.
Det blei en stor feiring da freden kom i 1945. Men den blei ikke til glede for alle. Ikke for sjøfolka og ikke for mange andre. Kong Harald talte om det på 8.mai i fjor.
«Men det ble ikke en gledens dag for alle. Krigen fortsatte å kaste lange skygger innover livene til uskyldige mennesker: Jøder, skeive, romer. Barn av NS-medlemmer. Barn med norsk mor og tysk far. Etterlatte som hadde mistet sine kjære. Mange hadde mistet så mye. For noen sluttet krigen aldri.»
- La oss hedre de som ofret liv og helse, trygghet og velferd for et fritt folk, et fritt land og en trygg framtid, avsluttet Inge Jørgensen og festet kransen til statuen.
Inge taler. Formann står klar med kransen.
Godt fremmøte til markeringen. De fleste fra vår forening.
Kransen på plass. Neste bekransning er 17. mai kl. 08.00.
Etter seremonien var 24 medlemmer og ledsagere til stede i Skomvær salong til kake og kaffe.
